Litt om god samvittighet og "voksenlivet"

Denne helga har vært litt av en samvittighetsboost. Jeg har trent hver dag, fredag-mandag, mandag er med i min helgeregning dette halvåret siden jeg har undervisningsfri da. Men det skal ikke bety at jeg skal ligge på latsiden altså!! Lover! Har nemlig lest ferdig en bok på pensumlista, det var knall! Burde egentlig ikke skryte så voldsomt mye, for det er antageligvis den minste boka vi har på pensumlista, nemlig 119sider. Haha! Men jeg gir meg selv en klapp på skulderen for god innsats.

Nå kom jeg på noe jeg bare er nødt til å kommentere, det er kanskje litt dust, men må bare. Jeg er veldig fan av at alle skal trene, alle burde trene, hvertfall regelmessig, komme seg opp av sofan og gjøre noen bevegelser i det minste. Jeg trener både innendørs og utendørs. Innendørs er som sikkert mange har fått med seg i form av Spenst. Når jeg er på Spenst, så klarer jeg ikke unngå å legge merke til de overvektige menneskene som kommer etter jeg har begynt å trene og går før jeg er ferdig. Jeg trener ikke lenger enn minimum tre kvarter og max to timer (må understreke MAX der altså, det skjer ytterst sjelden). Men uansett, det er jo flott at de kommer seg dit å gjør en liten innsats, men alle vet jo at de burde hvert der LITT lenger. Jeg får nesten dårlig samvittighet på dems vegne.

Nok om det. Nå over til voksenlivet. Jeg blir snart 25år. Jeg føler meg ikke 25år. Altså jeg bor for meg selv, har samboer, katt og en haug med møbler, jeg er snart ferdig med en bachelorgrad, jeg er ansvarsfull og pliktoppfyllende, meeeeeeeeeen, jeg vil ikke være voksen. Det er en ufattelig dårlig holdning å ha, når det går kun en vei. Her om dagen så jeg på en serie med ei venninne (som heller ikke føler seg voksen). I serien var det et par, som var veldig voksne, og de spilte 28år gamle, det er bare tre år til det. For oss altså. Om tre år er jeg 28år, men jeg tror ikke at jeg kommer til å føle meg på langt nær så voksen som de fremsto i den serien. Hjelp meg!! Skulle veldig gjerne vært 20år igjen nå.