Converse i paradis...

Ahh...endelig (?) hjemme etter fire uker på reisefot. Egentlig er det ikke riktig å bruke endelig, for jeg kunne godt pakket kofferten og reist igjen med det samme. Når man har opplevd så mye fantastisk ute i verden kan det brått bli veldig kjedelig å være i Norge. Spesielt når man kommer hjem til vått, grått og ruskete vær. Hvor ble det av det krystallklare turkise vannet, den varme sola, sommerklærne, palmesuset? Bortevekk, desverre. I disse 4ukene har jeg i stor del vært plassert i Esteli i Nicaragua. Esteli er en fjellby, og er en av de fattigste byene i Nicaragua. Her har jeg hatt barnehagepraksis i en SOS-barnehage. Det har ikke bare vært idyll å være i Esteli, man opplever og ser mye trist og fælt. Men har også opplevd mye fint og mange imøtekommende barn og voksne. Har utviklet spansken noe, men det er fortsatt veldig på basis nivå. To av helgene dro vi ned til en by som heter Leon som ligger ved Stillehavskysten. Den første helga ble ganske turbulent da vi mottom tsunamivarsel lørdag morgen. Det satte sine spor, selv om vi var trygge. Mange tanker man tenker på kort tid da, og man får kjenne på kroppen hvor hjelpesløs man faktisk er når en naturkatastrofe kan skje. I Leon badet vi i bølger, solet oss, drakk god øl og deltok på et par bålfester på stranda. Siste helga fikk vi gleden av å oppleve Karibien på en øy som heter Corn Island, vi tok også båt ut til Lille Corn som var enda mer karibisk. Det er det ingen biler og enda mer vill natur. Det føltes ut som paradis. Og det ble brukt mye tid i en hengekøye med Jack Johnson på øra. Brunfargen ser desverre ut til å falne allerede, og det hjelper ikke stort å være tilbake i kalde Norge. Men det er jo godt også, blir en smule slitsomt å bo sammen med 13andre i et hus over lengre tid.